Medietilsynet mener: Smarttelefon-forbud er ikke løsningen

Av Mari Velsand, direktør i Medietilsynet

Mange av oss foreldre skulle nok gjerne sett at våre håpefulle leste flere bøker, oftere gikk tur med bikkja eller nå og da ville se et tv-program på lørdagskvelden sammen med oss. Selv er jeg mor til en 12-åring og en 14-åring, og har mang en gang kjent på frustrasjonen over mobilens uslåelige attraktivitet. Men vi må alle ta det innover oss: Verden er ikke som den en gang var. 

Dagens samfunn er i stor grad et digitalt samfunn. Over 90 prosent av norske barn har smarttelefon fra 10–11-årsalderen, viser tall fra Medietilsynets undersøkelse Barn og medier 2018. Barn og ungdom bruker i likhet med mange av oss voksne telefonen til det meste: De ser filmer, hører musikk, gamer, leser nyheter og kommuniserer med andre. Å kunne utforske det digitale universet gjennom en smarttelefon kan være både positivt og viktig for utviklingen av barnas kritiske medieforståelse. Men vi skal selvsagt heller ikke bagatellisere utfordringene, som digital mobbing, kommersielt press, kroppspress eller faren for å bli eksponert for skadelig innhold. 

Barn og medier 2018 viser at 14 prosent av barn og unge i alderen 9 til 18 år har vært slemme med eller mobbet noen på internett, spill eller mobil, og åtte prosent har truet noen. 27 prosent av barna har sendt bilder eller videoer av andre digitalt uten at de har sagt ja til det. 18 prosent av barn og unge i alderen 13 til 18 år har fått seksuelle kommentarer på nett som de opplevde som sårende, ubehagelige eller truende. Dette er noen av det digitale livets skyggesider - som absolutt må tas på alvor.

Men er løsningen å prøve å holde barna helt unna smarttelefonen til de fyller 13, for så å slippe dem løs? Medietilsynet tror ikke det. Vi mener det er bedre at barna får begynne å utforske det digitale landskapet mens foreldrene ennå slipper til med råd og veiledning. Det fordrer imidlertid at vi voksne engasjerer oss og følger med. Å slippe barna ut i den store, vide, digitale verden helt på egen hånd er ikke å anbefale.

En smarttelefon er verken en barnevakt eller en leke, men et verktøy som for mange barn blir det første steget ut i den digitale virkeligheten. Fra ung alder må nettvett og kildekritikk bli en del av basiskompetansen. Barn og unge må vite hvordan de beskytter egne personopplysninger. De må vite hvilke regler som gjelder for deling av bilder og annet innhold. De må forstå at det ikke er lurt å bli venn med noen på nett som de ikke kjenner i det virkelige liv. De må skjønne at det føles like vondt å bli utestengt fra en gruppe på Snapchat som i skolegården. De må vite hvordan de kan sjekke om det de leser på nett er sant eller ikke. Alt dette stiller høye krav til oss voksne. Det er nemlig vi som må lære og veilede barna. Medietilsynets soleklare råd er at foreldre må engasjere seg i hva barna gjør på mobilen, stille spørsmål og sette grenser. Og ikke minst må vi skape trygghet og tillit slik at de unge tør å fortelle dersom de skulle oppleve noe ubehagelig eller gjøre noe dumt – stikk i strid med det vi voksne har prøvd å lære dem.

Hva kan så det offentlige bidra med i dette landskapet? Et opplagt svar er at kritisk medieforståelse i bred forstand må få større plass i skolen. Nettvett og kildekritikk er ikke et eget fag, det er kompetanse som bør gjennomsyre det meste. Heldigvis er dette hensyntatt i de nye læreplanene for grunnskolen. Nå må ambisjonene gjennomføres i praksis. En sentral forutsetning er at også lærerne får det kompetanseløftet de trenger. Og barns digitale liv bør definitivt bli gjenstand for mer forskning.

Medietilsynet har kritisk medieforståelse som et prioritert arbeidsområde. Vi følger utviklingen i barn og unges mediebruk og tilhørende utfordringer tett – og vår neste store Barn og medier-undersøkelse gjennomføres i disse dager. Vi utvikler undervisningsopplegg og samtaleverktøy til bruk både i skolen og hjemme. Vi er opptatt av at både positive og negative sider ved de unges digitale medievaner kommer fram og blir diskutert.

Livet på nett skjer ikke ved siden av det «egentlige» livet, men er en integrert del av hverdagen. Da er det beste vi kan gjøre å hjelpe barna våre til å takle de utfordringene de møter på en best mulig måte.